Soloppgang
Side 2
ANNO
Anno
dagen og året
Jeg
ble født,
Under
en levende sol,
Ved
fruktbare kyster:
Jeg
ble født som en skygge av tid,
Som
et fikenblad dyppet i olje.
Det
var lyset som fødte meg
Og
gav meg kraft til å synge.
Som
dugg for solen var jeg,
Og
seilte bort som en sky.
Alt
var til min undergang.
Men
jeg fikk kraft fra det høye.
Lyset
gav meg en ny fødsel,
Forvandlet
i Hans navn.
Mine
hender er visne,
Men
Hans bolig er som fjell.
SEIL
Hvor
ble seilskutene av?
Sier
en gammel sjømann.
Hvor
ble de av alle seilene?
Som
kranset hele verden
Med
smykker av gull.
Seilene
skaper forundring
Til
visdom.
Seilene
er i oss
Som
et mirakel fra Gud.
Hele
livet løftes vi i håp til seilet,
Som
har fuglens vinger.
Hvert
seil er en kilde til forundring
Over
mennesket i tid og rom.
Ånden
er i seilene,
Som
Guds finger i bølgene.
Det
er mer enn en gåte
Å
være et seil på jord.
Side 3
HÅP
Sorgen går forbi min dør.
Sorgen går forbi min dør.
Katedralen
er åpen.
Jeg
takke for lyset.
Jeg
er ikke forlatt.
En
engel har gjestet mitt hus,
Og
jeg visste det ikke.
Døden
er en port til oppstandelse
For
dem som tror.
Jeg
tror som et barn,
Og
lever ansikt til ansikt
Til
den levende av de døde.
Sorgens
piler ble knust til glede.
Og
jeg kan vandre oppreist,
Med
visdom fra ordet.
Det
er mitt håp, å få se lyset
Som
opplyser verden med kjærlighet,
Og
salver barnet med oliven.
BABEL
Vi
er sammen om språket,
Og
veien har vi felles.
Men
hver må løpe sitt løp,
For
å vinne kransen.
Sorgen
og gleden taler på veien.
Døden
og livet går hånd i hånd.
Men
vi utvalgt til å tjene, som en engel,
Den
tiden som er utmålt.
Språket
løfter oss til navnet,
Som
vi lovsynger dag og natt.
Dette
språket må vi lære fra fødselen,
Så
vi kan kommunisere med Gud.
Tid
og rom er i oss, som hjerte og nyrer.
Og
vi kommer hjem som enslige,
Og
kjenner kall til å favne vår neste.
For
sorgen er ikke mer,
Og
ånden er vår tolk
Til
evighetens språk
Side 4
VIND
Vinden
blåser meg i nakken.
Forstå
meg, barn,
Når
jeg har fløyet hjem.
Lyset
slokker.
Vinden
blåser på jorden.
Lyngen
blomstrer
På
min nakne grav.
Vinden
bad om tillit.
Svar
meg, kjære.
Hva
er best: Å råtne bort,
Eller
å fly sin vei,
Med
vinger, sterkere enn havet,
Til
mitt nye hjem.
Alt
jeg eier kommer nærmere.
Dimensjoner
min reise
Med
ditt øye.
Du
er alt i vinden.
En
gåte åpner seg.
Og
jeg får komme inn i dag.
JORDEN
Jorden
ligger under oss.
Alt
er lagt under våre føtter.
Du
er min skammel.
Du
er fot.
Jeg
vandrer som en solsky,
Og
følger vinden.
Jeg
vender meg til ditt ansikt
Som
til en venn,
Og
kysser deg i tussmørke.
Ånden
er i rommet,
Og
tar bolig i oss.
Jeg
kjenner hellig nærvær.
Gjenskinn
av engler
Gjester
jorden.
Du
er min tolk
Og
mitt fyrtårn.
I
deg vokser kjærligheten
Over
hele jorden.
Side 5
BARNET
Kjærligheten
er evig,
Og
barnet kjenner sin mor.
Selv
om ordene dominerer,
Er
det kjærligheten som seirer.
Barnet
åpner seg mer og mer
Som
en blomst i sollyset.
Og
kjærligheten åpenbarer seg
I
kraft og ånd.
Barnet
spirer og jubler,
Og
beveger seg som en avglans
Av
det evige lyset.
Barnet
bærer grunnvollen i seg.
ENSOM
Ensomhet
er ikke bra.
Et
språk som er alene,
Er
som en verden uten stjerner.
Himmeldørene
forteller rikdom,
Og
gir seg selv til oss.
Den
ensomme søker seg selv,
Og
går i blinde.
Men
språket er en bru
Til
nye kontinenter,
Som
synger i kor.
Ensomhet
er som et rulleblad
Som
aldri får folde seg ut,
Som
en blomst som ingen ser.
Og
slik kan vi leve, hver for oss.
Da
blir det stillhet.
Kjenn
ditt eget bilde,
Og
før foten frem.
Mange
har gjort det før,
Og
vunnet glorie på veien.
Bak
ensomheten er et tomrom.
La
oss fylle det med sang,
Så
vil livet vekkes,
Og
bli dør åpner i kjærlighet.
Det
er vår høyeste glede.
