LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas * Side 24-33 (Bok 9-2012)

Månafossen-Ill

Side 24

LYSET

Lyset brenner fjellene ned,

Og bølgene slår.

Ensom sitter barnet og venter

På en ny dag.

Lyset kommer inn i oss

Med hellig gull.

Vi sitter og venter på den ene

Til klokkene slår.

Stormen roper i landskapet,

Og graven er tom.

Lyset stiger fra jorden

Til en ny dag,

VANN

Vi blir vasket i vann,

Og lever av jordens bryst,

Som deler rikelig,

Som en lotusplante.

Vi drikker og bader i vann,

Og føler oss rene som barn

Under åpen himmel,

Fra pol til pol.

Vi søker hverandre,

Og gripes av gammel kjærlighet

Til håret falmer,

Og alt blir grått og trist.

Vannet spruter i fontener,

Og følger i vårt spor,

Som engler i hvite klær,

Som beskytter barnet.

Vi lever som fisken i vannet,

Og spør ikke etter ord

Når kilden er klar,

Og alle kjenner Gud.

25 

GRÅT

Gråten tar meg.

Navnløse følelser

Driver i strie strømmer.

Regnet drypper fra taket.

Det hvisker i greiner.

Min eneste venn

Reiser i vinden.

Jeg gråter hver dag,

Og hver natt.

Jeg bærer byrden tungt.

Leppene er tørre.

Jeg gråter i mørk sjø.

Øynene flyer i tårer.

Havet bryter mot land.

Klippene revner.

Mine hender er fortvilet.

Mitt hjerte er urolig.

Min skygge er taus.

Mine kinn drypper

Av salt vann.

Jeg gråter til jeg ser

Den eneste

Som en åpenbaring.

Jeg gråter, og slipes

Til en perle.

Min sjel er blitt en perle

For navnet,

For den eneste

Som gir meg kraft

I det mørke rommet.

ORD

Jeg er en tjener: ordet,

Som mange leter etter i dag.

Jeg ble et menneske, og reiste.

Men nå er jeg her igjen

Med ordet som en gave til alle

Som hører min stemme.

26 

LYSET

Lyset er alltid mitt lys

Som strømmer inn med kraft

Og oppstandelse,

Kjærlighet til livet,

Velvære på hotellet,

Fred uten ende.

Lyset kommer inn i rommet

Som en grein fra treet

Som gir av seg selv til oss,

Til meg, arme menneske,

Som suger bryst

Som elskede par.

Lyset er mitt månelys.

Og stjerneøyner møter meg

Som villige jomfruer,

Ferdige til å gå i land

Mens det er flo sjø,

Og angsten er borte.

LENGSELEN

Lengselen deler jeg med flere,

Og håpet følger meg.

Rettferdig skal verden være,

Og freden skal legge sin hånd på meg.

Lengselen borer seg inn i sjelen,

I margen, som en bille i treet,

Og vokser til håp og tro

At det går an å finne skatten.

Lengselen har kraften i sine vinger,

Som lyset, og brenner når det er dag,

Så lenge livet varer,

Og bryter gjennom muren til meg.

Lengselen deler jeg naken med noen

Som gråter og venter på den ene

Som ikke kommer, og skriver

Navnet i hånden og hjertet.

Lengselen er til evig tid som pusten,

Holder meg i hånden, og kysser.

27 

BOKSTAVER

Disse bokstavene gjør sin virkning

Når de treffer huden

Og fanges i det indre rom

Med åpne armer og et helt hjerte

Som puster fritt.

Bokstaver er som frøstrøm i luft

Som siler gjennom oss,

Og behager åndedrett og hjernebarken,

Som omfavner og kysser lydene

Som kommer som blomster

Og hopper og nikker

Tvers gjennom jord og malm

Og blir virksomme

Som alfabet til en myriade av ord

Som kranser kisten.

LIV

Et liv uten perspektiv er kjølig,

Og på randen av stupet,

Som frost som sprenger,

Som åpne graver og lidelse

Gjennom støv og aske.

Livet brenner bort i alder

Som en grå røyksky,

Naken, og uvitende om engler

Som flyr rundt og samler honning

Til den store festen.

Et liv er en øy i havet, en koralløy

Som vokser og går under

Som babels tårn

Som jorden i vannflommen,

Som kornet i på jorden.

Vi skylder å elske livet, elske

Som duer, og løfte verden

Med skarpe blikk mot himmelen,

Som holder oss til sitt bryst

Som barnet, som engler.  

28

TEPPE

Snøen ligger der,

Og luften har sine lag

Med strenger

Og lys som åpner dører.

Greiner vinker, fugler.

Alt i verden ånder, føler

Som øyner, hjerter,

Inn i kulden, inn i oss.

Der teppet er mykt

Forbarmer lyset barnet

Som stråler frem

Som grunnfjell og ånd.

Jeg kjøper et teppe

Og tenker på kornet som mat

Som vi knapt kan fatte

Av egen styrke,

Omhyllet av kjærtegn

Som bærer greinene på treet,

Som springer ut av Ordet

Som vokser og vokser

Til evig tid.

BARE

Bare jeg legger meg

Vil kreftene komme tilbake.

Bare prøv: sov litt, sov

Så legemet kan kle seg til helg

Og vinden kan falle til ro.

Bare tenk på noe annet.

Legg følelsene i skapet

Så tiden kan modnes,

Og fremmede tanker forsvinner

Inn i sanden

Til jorden er ren og ny.

Bare lukk øynene, og be omforlatelse

Så duene hørere, og snøen smelter

Og drypper fra taket,

Og vinduene er åpne i solen

For nye eventyr.

29 

UØNSKET

Er jeg et uønsket barn,

Tilfeldig lagt ned i kurven

På et supermarked,

Med et hjerte som tikker

Tid og stjerner,

Beskyttet av engler?

Hvert ord ble kjærlighet

Mellom oss,

Uverdige mennesker,

Med angst på en smal vei,

Over mange hinder.

Uønsket med gull,

Som et paradoks,

Med liv som overgår alt,

Ble jeg til slutt elsket,

Elsket i oppvåkningen

Til et nytt liv.

Her er jeg nå

I utakt med tiden,

Beskåret som et epletre

Ferdig for ny blomstring

Og en ny morgen

Med frukt, og fugler

Som reiser videre.

VEKT

Vi holder ut,

Og går i takt med oss selv.

Vi går til døden

Skiller slagget fra hveten.

Vi er beskyttet fra morgen til kveld,

Og ligger under trekronene

Og spiller livet,

Det eneste vi har igjen.

Undrene går vi fra utsikten

Til en ny topp,

Og lengter etter kjærlighet og likevekt,

Og våkner med elskede øyner

Som jager lengselen.

30 

BORTE

Tiden er borte

Bak blå fjell, borte

I glemselen, i kuvøse.

Men tiden kommer igjen,

Kommer som en fremmed

Inn i hytter og slott.

Tiden er ingen steder,

Og midt imellom oss,

Som en fødselshjelper.

Tiden er borte når vi dør,

Borte i avgrunnen,

Som en flyktning.

Tiden får deg til å undres

Over navn og alt

Som rører seg.

TIDEN

Tiden forsvinner

Som en grå masse i raset

Som får jorden til å gå under.

Tiden gjemmer seg i Paris

Eller London, der vi bor

Som skrekkslagne etter jordskjelvet.

Tiden går under bordet,

Under vannet, under vår egen fantasi,

Og blir borte i vinden.

Tiden har mange øyner

Som blir borte for bestandig,

Og roper til oss fra dødsriket.

Hva brukte du tiden til? min bror,

Spør det fra ingen steder,

Der alle svarer, i lengsel etter barnet.

Tiden rammer oss alle,

Og føder oss fra vugge til grav,

Til vi er framme, i herberget.

31 

ORD

Ordene møtes i skyer,

Og blir til regn.

Ordene finnes i gjenstander

Som ønskede barn,

Som korn

For en lykkelig tid.

Ordene er her under solen

Som varme og smil.

Ord er sommerfugler

Som svever i luften

Og smaker på friheten,

Og flyr

Som Mr. Been.

ORDENE

Ordene mine er kalde,

Og trenger et hjerte,

Litt varme og energi,

En landingsplass

For bortkomne.

Ordene har briller

Og søker frodige folk

Og varme vegger, en seng

Og en arm å holde i.

Ordene borer seg inn

Som en flott,

Og tar til seg av kjærlighet,

Og lover å elske

Så lenge verden består,

Så lenge blodet er varmt.

Ordene gjør oss til mennesker

Med sjel og ånd,

Med kuppel i taket,

Med bølger på livsreisen,

Som er vår verden,

En sammenflettet labyrint,

Hvor vi hører hjemme,

Til klokkene kimer

Og toget går.

32 

MORGEN

Lyset kommer og går.

Jeg eldes i håpet.

Lengselen puster i meg

Som vinger av bokstaver.

Lengselen følger

Over alle fjell.

Håpet gjør meg sterk,

Og freden synker ned i meg.

Daglig blir jeg møtt av lyset

Som en friere pust,

En bukett blomster

Som virker etter sitt hjerte.

KROPP

Rundt min kropp

Slynger det seg en aura

Av hvitt lys.

Det slynger seg rundt månen

Et teppe av gull,

Som frir ut energien

Til bokstaver og tall,

Og åpenbarer mirakler

I vårt virksomme rom.

Kroppen går tvers gjennom alt,

Og er like hel,

Som et alfabet i forvandling,

Med lengsel og smerte.

Kroppen er en samling av lys

Som driver hjulet,

Og får meg til å se

Over alle spir.

TIDEN REISER

Tiden rulles inn i teppet,

Og blir avkledde.

Fra kyst til kyst samles tiden i havet.

Vår jordiske godt blir til støv.

33 

BILDE

Menneskene er et bilde

Som overvåker,

Og blir overvåket av lyset

Som kommer mellom trærne

Og legger seg tett

Inn til våre lange kyster.

Vi samler lyset i vårt bilde,

Som ingenting kan av seg selv

Uten kraften i det blomstrende lyset

Som gyller våre fjell

Og skaper grønne trær.

Bilde i oss

Vender seg ut til all verden,

Så vi er synlige som stjerner,

Og føler barnet i oss

Som et hjerte som slår

I takt med tiden,

Som åpenbarer lyset,

Og gir av sin frukt til evig liv.

SKYGGER

Etter oss følger lange skygger

Som lyset ikke når,

Som er beseglet fra fødselen

I et flyktig pust.

Dødens skygge tar vi med oss på veien

Som en trist og trassig bør

Over hav og land,

Til klokkene kimer for tredje gang,

Og vi må gå om bord.

Skygger er hjerter ytterst

Mot det brennende havet, i motgangen,

Når tiden spenner sin bue,

Og vi sparer på veden,

For vinteren er lang.

Skygger følger i våre spor,

Som fødsel og gravferd,

Og låner vår nakne kropp til et bilde

Av Gud, som gav oss alt.