LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas * Side 6-13 (Bok 9-2012)

Hertervig-Ill

Side 6

TØRST

Jeg tørster.

Jeg går til dine bredder.

Du gir meg ditt navn.

Hele kroppen gir du meg.

En utvalgt gave.

Tørster noen?

Så finnes en kilde.

Jeg tørster

Når jeg ser henne,

Og lengter, lengter,

Til oasen, der.

Jeg tørster etter varmen,

Og lyset som stråler

Fra øyner og munn.

Unnfanget i kjærlighet

Søker jeg nakne kyster,

Og stiger i sol

Som en kløverblomst.

Jeg tørster etter ditt hellige tempel,

Og sisternen i tempelhagen

Som skaper liv.

NØDVENDIG

Noen ganger er det nødvendig

Å blottlegge seg,

Og gå oppreist for åpen scene.

Det er nødvendig

Å følge spor i timeglasset,

For å se horisonten.

Det er nødvendig

Å ta den navnløse til sitt bryst

For å kjenne varmen.

Bare den navnløse kjenner vårt hjerte

Og løfter oss mot englene,

Bak Stillhetens hav.

7 

JEG LEVER

Jeg lever. Ja visst, jeg lever.

Jeg beveger min fot, min hånd.

Hele kroppen er med når jeg lever.

Mitt tempel er fylt med ånd.

Jeg lever. Gud hører min stemme.

Jeg roper, og ber i nød.

Jeg lovsynger himmelens Herre.

Han gir av sitt daglige brød.

Jeg lever i ordet, som danser,

Og lyset, som renser min kropp.

Hans kjærlige omsorg gir krefter.

Hans navn er en bolig for oss

Jeg lever, benådet, som arving.

Og løftes i skyer, til Gud.

Når Himmelens Herre har bryllup,

Er jeg innbudt som kongelig brud.

TRO IKKE

Tro ikke døden kommer

Som en gråtende fugl.

Tro ikke vindens tårer

Skjuler de gamle spor.

Beveg deg med tøfler på jorden,

Og kjenn at din kropp er hel.

Se lyset, og fyll deg med minner

Som bygger din tro, din sjel.

Tro ikke nøden har seiret.

Nærvær av kjærlighet, roper,

Og byr deg en krone av gull.

Du er juvel, en engel.

Velsignet din hånd, og munn.

Kom nærmere, se et alter.

Det evige rom er ditt.

Ditt ansikt er glansen av engler

Som synger for Jesum Krist.

8  

STILLHET

Åpenbaring i stillheten.

Stillheten føder nye sanger.

Visdommen bærer søyler mot stjerner.

Jeg går tur med engler.

Stillheten i ditt navn, freden,

Våker over meg.

Jeg kan høre stillheten hviske,

Og ånden lukker hjertedøren opp.

Jeg kommer nærmere alt.

Tausheten er blitt mitt tempel,

Mitt rom i dypet,

Der jeg spiller med øvde strenger.

Jeg ser ditt ansikt, dine hender,

Og hører stemmer fra en tidløs verden.

En ren jord åpenbares i skyen.

De helliges åndedrett gir håp og glede.

KRYBBE

Fly til krybben, fly alle hjerter

Til det hellige barnet,

Til de evige boliger.

Fly over det endeløse havet

Til stillhetens hus.

Fly til navnet som lyser, fly

Til løftenes land,

Til åndedrett av engler

Som bærer alle mennesker på veien

Til De levendes hus.

Fly over havet, og velsign alle skapninger.

Velsign med hånd og munn

Jerusalems murer.

Og en ny ånd vil bære deg,

Som skyene bærer vann til fjerne kyster.

Fly i tidens fylde, og kjenn kraften

I de evige armer, i navnet som åpner dører

Og setter fanger fri.

Fly alle barn, og helbred de syke,

Og velsign med olje fra Sion.

9

FRUKT

Frukten modnes.

Det svulmer av frukt på torget.

I blomsterhavet stråler frukten

Som en trofast venn.

Fremtiden er sikret for Afrika.

Venner drømmer,

Og gir oss et håp.

Gjennom Afrika kan vi leve.

Vi har bøyet oss dypt,

Og kjenner dagens slep som en byrde.

Frukten drar med vinden.

Bare tårer er igjen.

Frukt er ingen livbåt.

Varme kyster er løfter av håp.

En moden kvinne føder,

Og velsigner slekten.

RULLER

Døde ruller.

Håndskrevne ruller fra Berget

Gir nytt lys.

Murene er høye,

Men ordet er høyere enn alt.

Som Babels tårn ruver ordet med kraft,

Og skriver vårt navn.

I bokrullen kommer tolken

Fra klosteret.

Og grekerne spør etter kulturen

Som forsvant i havet.

Den vise mumler, når David tier.

Men Salomo har seglet

Til Dødehavsrullene.

Her er inkarnasjonen hel,

Åpenbart som ånd.

10 

MYSTERIUM

Bokstavene er et evig mysterium.

De er som et speil.

Hvem kan snu speilet?

Bildet er en gåte.

Ustanselig strever vi i dette bildet,

Som en blomst strever.

Vi er fanget i vår egen drakt.

Vi er umyndige himmelstormere

På vei til nye landskap.

Vardene langs veien

Er som lys.

Her vandrer vi, og modnes,

Som ordet i veven,

Som egget i kvinnekroppen.

DIKT

Dikteren har et ubegrenset forråd

Av ord som lever,

Av korn som spirer i jorden

Som er svanger.

I dikterens hjerte roper ordene

Som fugler i våryr glede.

Bare havet har klagerop

I dypet av verden.

Men dikteren synger for brød og vin,

Og det høres sus i trærne.

Lyngen lyser i flokk

Og velsigner jorden.

Dikteren velger sine ord i stillhet,

Og veier og måler

Til alt har den rette form.

Som gull blir ordene løftet fra fjellet,

Som et barn mot Gud.

11 

NATT

Natten kommer.

Jeg hører ingen stemmer.

Rester av tapet på veggene.

Rommet er åpent og glatt

Som et våpenskjold,

Som ord i vann.

Natten er et timeglass

Som renner ut i atmosfæren,

Lydløst som snøfnugg

På nakne klipper.

Kom til meg, sier natten,

Og åpner sin favn,

Og kysser alle med fred

Fra engler og sol.

Stjerner danser i natten,

Og forventningene lever

Med kjærtegn og latter,

Og fyller vår kropp

Til vi er nakne igjen

Som barnet i oss.

NÆRHET

Mitt nærvær er tydelig og ekte.

I møte med kjærligheten

Skapes nærhet.

Jeg er ikke isolert fra meg selv,

Men en del av et annet menneske.

Jeg er klonet i nærhet,

For å vokse i verden

Som et babels tårn.

Nærhetens bånd er en hemmelighet,

En vev som menneskene elsker.

Skrøpelige barn blir sterke

Av nærheten til lyset som vitner

Hver dag inn i rommet.

Derfor er jeg en tjener for nærhet,

Og jeg hører tiden til.

Det evige verk er rundt meg

Som liv og ånd.

12 

MELODI

Ordene leter etter en melodi

Som slår an,

Som verter opp publikum,

Og gir av seg selv.

Ord er så mangt.

Det kan være lys eller storm.

Applaus for i aften,

Som seg hør og bør.

Bare morgensolen kommer igjen.

Jeg er alene nå,

Og har vært det altfor lenge.

Jeg kjenner ingen.

Jeg strever med ordene

Som hjalp meg i ungdommen.

Å bli forelsket i navn,

Betyr at det demrer på jorden.

Ordene finner sitt eget univers,

Og forteller sannheten,

Og smiler til oss

Som venner i all slags vær.

BYEN

Kan hende må jeg se henne igjen?

Den smukkeste i hele byen.

Hun var en lampe for mine føtter,

En ild for mitt hjerte.

Hun kunne synge, og hele byen sang.

Og gleden var i mine hender

Som et himmelsk lys.

Nå er hun en døende ild,

Og jeg er som brostein i parken.

Kan hende må jeg løfte henne?

Min flamme og evige venn.

Overalt ser jeg spor.

Og mitt hjerte er knust til døden,

For dagene er talte,

Og lyset taper sin glans.

13 

LYS

Lyset er kraftig.

Ingen kan bekjempe lyset.

Spor av et bitte lite lys,

Er nok for en verden i mørket.

Jeg er til stede i lyset,

Og lever av energien jeg får

Fra dag til dag.

Lys over livet forgyller mitt ansikt

Og skaper fred i sjelen.

Jeg ser og hører

Klokkene kimer i lyngen.

Jeg er oppløftet,

Og kjenner en grenseløs trøst i lyset.

Det er mitt skjold og min bue,

Og mitt telt for natten.

HILSEN

Språket er en hilsen.

Hvert ord, hver bokstav er en hilsen.

Vi kommer nærmere med ord.

Det er vår forlengede arm, vår pust

Som hilser vandringsfolket

Med et varmt hjerte.

Språket legger seg som en himmel

Omkring vår kropp,

Og vokter alle steg vi tar.

I hjulsporene finner vi språket

Som en oppslått bok.

Her har folk levd før,

Og her er vi nå.

Kjenner du språket er du hjemme

Og kan kommunisere,

Lese ansikter og finne fred.

Språket synger i våre hjerter

Som en gjenklang av Gud.

Det er vår hilsen,

Vårt blomstrende mandeltre.

Det er kjærligheten

Som skaper lys i landskapet

Og vekker oss til liv igjen.