LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas * Side 34-40 (Bok 9-2012)

Hjerteblomst-Ill

Side 34

Å ELSKE

Våre øyne elsker å se,

Føttene elsker å gå.

Vi elsker i livet

Fra vi er ganske små.

Vi elsker å være til

På en smal sti, uten angst,

Med et bankende hjerte

For kjærlighet.

Vi undrer, og elsker,

Og våkner litt etter litt

Som et gyllent tre,

Som en morgen med trekroner

Som lyser imot det blå.

Og fuglene elsker hver morgen

Med en glad sang,

Og beskytter oss mot fristelser

På veien til sandkassen,

Der vi bygger

Og folder oss ut som en blomst

I likevekt, hver for oss,

I symmetri

Med et hjerte for fred.

LANDSKAP

I takt med oss selv

Farer vi frem i landskapet,

Og værer jordens vekster

Som honning og kraft,

I lyset av en allvitende skaper.

Vi puster og fletter oss inn i landskapet

Med sjel og sinn,

Og bærer med oss frø som spirer

Til blomster og frukt

I en ny tid.

Landskapet er et mønster vi bærer med oss

Som vår egen kropp,

Til opplysning og oppreisning

For den som elsker sin neste

Som seg selv,

Og har et varmt hjerte.

35 

FLYTTING

Pakk dine saker,

Og flytt

Til utspringet av floden,

Til den nakne grein sine røtter.

Flytt deg med roser og trær

Til horisonten

Som lyser i blått,

Til sannheten og opphavet.

Jorden er full av saker

Vi må pakke med

I et lite knytte,

Før solen brenner

Og alle blir ensomme igjen.

Vi omfavner hverandre

Og flytter gråtende

Som gamle hester

På vei til skafottet.

Vi berører hverandre for siste gang,

Og går nakne gjennom muren

Til et nytt landskap.

Vi flytter hver dag fra noe,

Og vokser inn i en ny atmosfære

Med betydelige rom

For gjenkjenning og dans

Mellom høye spir.

ØNSKE

Jeg ønsker å se henne igjen,

Den ene med lyn i blikket

Som fikk meg til å svømme i blinde

På de syv hav.

Jeg ønsker at alt må bli som før,

Med lys over livet,

Der jeg vandret på opptråkkede stier

Mellom himmel og jord.

Jeg ønsker at barnet må komme tilbake

Med erindringene om diamanten

Som ble til en prinsesse.

36

ÅR

Hundre år er en hilsen

Til den som går videre

Med minner og nærvær.

År rulles frem, og legges bort

I kister og skap.

Vi taler språket til vår bror,

Og hilser med glede

Engler og år.

Freden åpenbares for den som får leve.

Selv i krig, kan freden

Gi tilflukt og nærvær.

Ta imot tiden med åpne hender,

Og la lyset rense din sjel

Før storhavet kommer.

TOLK

Ordene må tolkes

I et språk alle forstår,

Til en tungetale som høyner

Våre levende øyner

Mot himmelen.

Tolk våre liv til døren lukkes,

Og gi oss kraft,

Så vi kan se hvem vi er

I mylderet av sjeler,

Langs veien til Paradis.

Vi er kalt til å tolke vår egen tid,

Og følge slekten til porten

Med salmer og sanger

Som er tidløse og ruver

I kjærlighet.

Tolk tegn i sol og måne, og se naturen

Som en tidsviser.

Uten stans er vi med i draget

Som den høyeste juvel

Til nye rom og riker,

Der røsten høres med englekor og trompet.

37

GLEDE

Å overraske seg selv

Med en rød rose,

Eller et ord som måler dypet

I visdom og lys,

Gir stor styrke.

Gleden er enorm

Hos den hjelpeløse

Som blir jaget i land

Av høye bølger.

Å overraske den ene

Med et knippe konvaller

Gir en ny atmosfære

Mellom to ensomme

Som følger sommervinden.

KVELD

Det er nesten kveld,

Og ingen skyer,

Ingen ord for dagen,

Og nattlampen er tent.

Musikken ruller inn døren

Som et vaskebrett

Kvelden tar imot

Med en ny flamme.

Det ringer nesten

Fra de høye stjerner,

Når ordene stråler frem

Som øyner i havet.

Det er nesten kveld

Når alle sover,

Og natten lukker oss inn

Med sjal og pledd.

Barnet ligger enda

Og drømmer om ord

Som forandrer verden

Ved neste korsvei.

38 

DU FINNES

Du finnes i nærheten,

Og smetter forbi som en vind

Når jeg ser ut gjennom porten

Til alt som verden serverer

I et nøtteskall, på berget det blå.

Du finnes i armene mine hver dag

Og feier golvet, og kommer inn

I labyrinten, den grønne,

I plommehagen.

Du finnes med et glødende hjerte

Ved siden av mitt

Som holder drømmen åpen

Til alt er forbi,

Og vi kan møtes igjen og igjen

Ved kilden som bærer.

ØNSKET

Du er ønsket,

Og uunnværlig, en skatt,

Fremst på kirkegolvet, fremst

Av alle sommerfugler

Som overvintrer

Og favner landet med kjærlighet.

Du er ingen smule, men en stor smak,

En vakker drøm, alt mitt hjerte kan begjære

Når månen lyser

Og fremmedheten føles ekte.

Du kommer med friheten,

Tilbake som alltid ved sengen min,

Som et bilde på veggen, en rose i rommet,

Som duft av barndommens lyse vei

Mellom ja-benken og slottet

Som stadig står ubeseiret

Av sjelens dype visdom.

39

DREID RUNDT

Vi er fremmede

Og blir dreid rundt av vinden.

Når vi løfter føttene

Tar månen oss med i suget

Rundt og rundt.

Vi blir dreid i det uendelige

Til former vi kjenner

Som naturlige og ekte.

Vi mister vekten og løftes

Som fugler i det blå

Til vi stuper som gylne aks.

Vi er fremmede og undres

Over solen som elsker

Å komme igjen og igjen.

Det er vår krone i livet

At vi kjenner oss hjemme

Med de elskede øyner

Som forsyner oss med glede

Til en ny morgen

I oppvåkningsrommet.

DET ER SANT

Det finnes noe bak alt

Som vi bare kjenner

Og må godta.

Det finnes et sted vi aner

Som roper og kaller

Når tiden er inne.

Det fødes barn, det er sant,

Med fremtid som tar oss med

Inn i dragsuget.

Det finnes et herberge for alle

Som vil hvile seg litt

Etter fjellovergangen til

Vårt elskede land

Som lyser i kornåkrer.

40

UMISTELIG

Du er umistelig

Mellom milliarder

I foldegardinet, i teppet,

I verdens labyrint

Som duver i vinden

Og speiler seg

Som en umettelig stjerne.

I denne labyrinten

Finnes du, min elskede,

På vei til Jerusalem,

I vinden som aldri stopper

Helt å feire dine dager

Som ruller frem

Over jordens overflate.

Du er den ene som alltid kan gi

Mer av ditt indre, og mette

Den sultne med honning,

Så fredens ekko høres,

Og ørken blir til åkrer

For nye folk og riker

Til vi kan feire hverandre

Med vidåpne armer.

DEN SOM KAN

Den som kan bære et ord

Inn i hjertet,

Og være porten til fjellet

Som åpner seg i mørket

Med et lite sukk

Når vi legger oss

Side ved side med en hel verden

Som gjennomgår språket

Og mister pusten

I stillhetens hav.

Den som kan være tro mot den ene,

Og lytte til vinden som suser

Smerten og gleden bort,

For å ta innover seg nye toner

Som summer i labyrinten,

Vil få livets krone i lønn,

Og kjenne styrken i rett og galt.